Håp er utgangspunktet for all endring. Håp er gnisten i øynene. Håp er en grunn til å stå opp om morgenen. Uten håp, ingen forestillingsevne, ingen drømmekraft og ingen skaperkraft. Uten håp, ingen handling
hope
is what
we do
Vi skal skape en forestilling med møteplasser som skal tenne en viktig gnist av håp i en mørk tid. Bare gjennom fellesskapet kan vi skape handlinger som fører til endring. Hvem skal hver og en av oss være i det fellesskapet?
«Jeg brenner. Brenner og brenner for en bedre og mer rettferdig verden. Verden brenner. Men for å overleve i et arbeidsliv, samfunnsliv, menneskeliv i 2023 må den indre brannen stilnes. Man brenner ut, mister håpet og troen på at det nytter å kjempe. Jeg brenner snart ut hvis ikke jeg får brenne sammen med andre som også vil endre strukturene. Jeg brenner snart ut hvis ikke ekte forandring skjer. Hvis ikke ordene får innhold – hvis ikke det springer radikal godhet og endring ut av det sinnet og avmakten som vokser i så mange»
I en tid der mer og mer av livet må gå på bekostning av grunnleggende menneskelige behov er det på tide å stoppe opp og reflektere over hvor vi er på vei. Mennesker er flokkdyr, og et av våre sterkeste instinkter er å være der fellesskapet er, å bli anerkjent, sett og akseptert. Men nå er fellesskapet store deler av tiden på sosiale medier, og sosiale medier er ikke laget for å kunne favne om alt det vil si å være menneske. Kompleksiteten og nyansene forsvinner, men vi søker likevel aksepten, så vi tilpasser oss. Vi må forholde oss til så mange sanseinntrykk at nervesystemet vårt brister.
Vi deles i to. Vi blir mer opptatt av å ha rett, enn å se andres menneskelighet. Vi blir sårbare av at vi sammenligner oss med andre i formater som ikke er virkelige, vi mister tid og vi mister oss selv.Hvordan skal vi bygge håp sammen, når vi er så mange ensomme, så mange som føler at vi kun bærer ansvar for oss selv – alene? Og hvorfor er det flere ensomme enn noensinne, uten at noen spør HVORFOR så mange er så ensomme?
Vi har glemt så mye. Vi går på kurs for å lære oss å puste. Vi går på kurs for å lære oss å være til stede, men vi har så vidt tid til å dukke opp. Vi blir influenset døgnet rundt, men ikke i sjelen, kanskje der vi trenger det mest. Vi har klarer ikke lengre å lytte til kroppen, sånn ordentlig. Vi har smartklokker som forteller oss hva som skjer i hjertet, hvordan vi sover og når vi må bevege oss. Hvis vi skulle lyttet til kroppen på ekte, så hadde vi måttet ta inn over oss at så mange lever feil. For fort, for hardt, for uærlig. Materialismen som styrer så mye, den evige veksten, gjør oss sårbare. Fordi mennesket er ikke laget for materiell vekst. Vi er laget for å leve. Kjærlighet, glød, sorg, lidenskap, tenning, kreativitet, sinne, kjærlighet. Kjærlighet.
Jeg tror vi mennesker får kraft av å føle at vi bidrar til noe som er større enn oss selv. Jeg trorungdommene trenger å føle at de er viktige i et fellesskap, og ikke bare som individer.
Jeg vil høyt og tydelig minne så mange som mulig om denne kraften og tilhørigheten, for å gjøre alt jeg kan for at vi skal skape verden til et bedre sted. Sammen.
